kalllldt

det er fine dager og min sky er blå.

jeg blir kvalm av meg selv. her har jeg i alle år vært en av disse berømte anti-forhold typene. og her sitter jeg nå selv i et faktiskt forhold og er blitt en av de jeg selv vet jeg blir kvalm av. greit, det er ikke noe babysnakk her i gården. ei heller søte hjerter i gave, hjerter på meldinger, "å-vi-kommer-til-å-være-sammen-for-evigheten-og-forbi-og-vi-skal-aldri-krangle-og-jeg-lover-å-aldri-gjøre-noe-teit-mot-deg"-snakk, storklining på buss eller aldri slippe hender slik at man til slutt blir sår i palmen. men kliss er det.

senest i går ble jeg plassert i et badekar hvor han hadde tent masse telys, og det som skremte meg mest av alt var at jeg ikke tok et firsprang ut av døra for å spy. jeg ble faktisk litt glad, og det, det skremmer meg. har aldri vært en spesielt klissete person. jeg snakker ekstra høyt for å overdøve babysnakket til skolebussens mest irriterende(og kanskje eneste) kjærestepar, lukker øya og holder meg for øra under det meste av amerikanske filmer, går ut av rommet under "full house", bruker ikke hjerter i noen som helst sammenheng(greit, der løy jeg. jeg bruker det i ironiske sammenhenger), får vondt i hjerterota av folk som er nødt til å si at de er glad i deg hver gang før de legger på telefonen, syns klemming for å hilse er ubehagelig og ler meg ihjel når folk snakker om hvor romantisk kjæresten dems er. men i det siste har virkeligheten med kliss åpnet seg litt for meg. det har seg slik at min kjære sak er litt av en klissekladd! dette var noe jeg visste fra første stund, og noe han visste var at jeg absolutt ikke var det, noe som var en av hans største bekymrelsespunkter da vi begynte å leke. mulig dette er grunnet mine bedyrelser som dukker opp i beruselsens hav, men poenget er at han visste det. heldigvis er han tilpasningsdyktig og glad i lek, noe som førte til at min ganske høye standard for å unngå kliss stadig ble senket. som en båt med hull rett og slett. og gradvis fikk han meg til å bli mer og mer klissete selv. nei, jeg er fortsatt ikke veeeldig klissete, du kommer aldri til å se meg i en romantisk omfavnelse med den ene foten stikkende ut, mens vi sakte rullerer tungen rundt nedi halsen til hverandre og avslutte med et sukkersøtt "jeg elsker deg av hele mitt hjerte, jeg håper du aldri forlater meg og at vi kan leve sammen for alltid og få tyve barn". det skjer bare ikke.

men jeg har blitt flinkere. til og med fått skryt for det. jeg er nå i stand til å si at jeg er glad i han, kan bare ligge i senga uten å gjøre noe annet enn å kosesnakke, og som sagt får jeg ikke noia av levende lys lenger. ei heller frokost på senga. det neste nå er vel å klare å finne på noe klissete selv, kanskje lage biff og tenne to røde stearinlys oppå den hvite duken. sånn bortsett fra at jeg ikke lager mat. neida, det neste er å klare å si både muntlig og skriftlig at han er kjæresten min. nå klarte jeg det nettopp skriftlig, da er det kun muntlig igjen! vi ble forresten sammen helga før helga som var, og det var JEG som tok opp temaet med hva sødderullan vi drev med og hva vi egentlig var. Who's got balls? I GOT BALLS:D

isdronningen smelter lissåm.